Vi har et epletre fra før på gården. Vi har også kjøpt inn noen flere som vi har plantet i frukthagen vår. Vi håper på mye frukt på disse de kommende årene. Er vel ingen ting som slår en god eplepai eller en kald, leskende eplecider.
Beskrivelse
Eple (Malus pumila) eller spisseple, er et mellomstort, løvfellende træ med en rund, tettgrenet krone. Stammen er rett kort og hovedgreinene er svære med mange sidegreiner. Kortskuddene kan bli tornaktige. Barken er først rød med grålig hårbekledning, i det minste på den ytterste halvdel av skuddet. Seinere blir barken gråbrun med lyse korkporer. Til sist er den grå og oppsprukken i smale furer. Knoppene er spredte, avrunde og røde med grå hårbekledning. Bladene er ovale til eggformede eller nesten runde med en rundtakket kant. Stilken er kort. Oversiden er mørkegrønn og lett håret i begynnelsen, mens undersiden er grå av den tette hårklædningen. Blomsterknoppene finnes kun på de knudrete kortskudd (fruktsporer) og de er helt dekket av grå hår. Blomstringen foregår i mai måned, hvor de hvite til svakt lyserøde blomstene sitter i små bunter på 4-5. Fruktene er de velkjente eplene. Eplene kan være gule, røde og grønne. Frøene spirer villig, men de gir uekte trær. De triploide sorter (‘Belle de Boskoop’ og ‘Bramley Seedling’) setter ikke frø
Bruksområde
Epler er en av den mest kultiverte frukten i verden. Den blir mye brukt i matlaging som eplepai og -kaker, sylte, saft, cider, eplemos, chutney og andre retter.
Etymologi
Ordet eple kommer antakelig fra indogermansk abh – fuktig eller saftig. På Wikipedia skriver de blant annet dette om navnet på eplet:
Ordet eple kommer over urgermansk *ap(a)laz fra urindoeuropeisk *ab(e)l. Kognater finnes på andre indoeuropeiske språk som gammelirsk ubull, litauisk obuolys og gammelkirkeslavisk jabloko. Ordet mangler i de østlige indoeuropeiske språkene, som gresk, anatolisk og indoiransk, og -b- inne i et ord er en sjelden lyd i urindoeuropeisk. Noen lingvister mener derfor at eple er et eldgammelt lånord fra et forsvunnet europeisk språk. På latin heter eple malum og epletre malus. Disse ordene kommer fra en annen indoeuropeisk rot *mal-, sammenlign gresk melon («frukt»), hettittisk mahlas («vinmark») og slavisk malina («bringebær»).
Det finnes også utallige navn over de forskjellige eplesortene. «Gravenstein» er for eksempel navnet på en kjent og meget god eplesort. Navnet kommer av navnet til slottet Gråsten på Sønderjylland hvor eplesorten ble odlet fram. Etter den dansk-tyske krigen i 1864 ble området tysk territorium – inntil 1920 – og slottets tyske navn var Gravenstein. I 2005 kåret fødevareminister (matvareminister på norsk) Hans Christian Schmidt Gravensteineplet offisielt til Danmarks nasjonalfrukt.
Historikk
Eplet er kjent fra mange graver fra vikingtiden, vi finner blant annet eplet i Osebergskipet.
I boken Capitulare de villis (skreven ca. 771-800) finner vi opplysninger som skulle brukes for å styre de kongelige eiendommene til Karl den store (768–814). Boken lister opp, i ingen spesiell rekkefølge, en rekke regler og forskrifter om landområdene, dyrene, rettigheter og administrasjon av kongens eiendom og eiendeler. I boken finner vi blant annet et spesifikk krav om hvilken typer epler som skulle finnes:
Navnene på eplene er: gozmaringa, geroldinga, crevedella, spirauca; det er de søte, de bitre, de som holder godt, de som skal spises straks, og de tidlige.