Visning av Tjennbakken

Vi har lenge lekt med tanken om å kjøpe et småbruk og bo på landet. Magnus ønsket seg et vann ved siden av bruket og jeg ville at det skulle være i Telemark. Det siste året var jeg mye på Finn og bidro greit til deres «ett av de mest søkte ord» statistikken.  En vakker dag tidlig på sommeren kom jeg over to annonser, en i Gvarv og en i Drangedal, begge under en million. Og så var det den i Gjerstad som lå der siden februar og som jeg bladde ofte forbi, vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi den var til 1.2 mil og lå der så lenge, da må det være noe med den, tenkte jeg. Men så var det de to i Telemark, så leg plottet dem i GPS og dro av gårde. Den i Gvarv var falleferdig og med kjedelig tomt. Jeg stjal to skrubber i hagen og dro til Drangedal. Der var det skog og atter skog, jeg begynte å kjede meg allerede på veien dit. Kanskje finnes det ikke greie småbruk i denne regionen til rund en mil? Men, siden jeg var kun en times kjøring unna Gjerstad, dro jeg dit og. Det var jo strandlinje i annonsen. Når jeg nærmet meg svingen inn til Gunnustadtjernet, begynte jeg å lure. Er det det hvite huset der? Noe så fint til salgs? Det var det ja. Jeg gikk litt rund og kjente intenst at dette må jeg ha. En ung mann gikk forbi, en av naboene. Jeg quizzet ham om huset. Han sa de fikk et skambud for en stund siden og så var det stille. Det var et bruk til til salgs i Gjerstad den gangen, på Brekka. Etter å ha sett Tjennbakken gadd jeg ikke å dra dit en gang.

Vel hjemme rapporterte jeg til Magnus. Han var skeptisk som vanlig. Sa han også fant et bruk, i Bamble kommune, i Rørholt. Det var større, dyrere, med driveplikt og konsesjon.  Helgen etter lånte jeg bil av arbeidskollega og vi dro på visning. I Rørholt var det stinn brakke.  Men det var borti huttiheia så vi ble ganske fort enige om at dette ikke var for oss.  Megleren for huset i Gjerstad var snill nok til å komme dit på lørdagen for å vise huset til oss.  Vi var de eneste på visningen. Magnus gikk rund og kremtet fornøyd.  Etter en kort diskusjon, la vi inn et bud som familien Kvifte aksepterte, dermed slapp vi budrunden og de slapp flere visninger.  Overtakelsen ble satt til 14 juli, ca en måned etter salget.

Nå som vi hadde hus måtte vi jo ha en bil og. Jeg kan ikke frakte Magnus, hønsehuset og kattene på en motorsykkel.  Uka før den 14 gikk med på intens leting og handel av bil. Det ble en Ford Transit Connect som folk på jobben kaller for Tyttebæra.

Magnus hadde samlet opp en del stæsj hjemme gjennom årene, i påvente av å få bruke det i eget hus en gang. Nå har dagen kommet, og den 14 juli kjørte jeg Forden opp til ham, vi fylte den til randen og kjørte av gårde å ta over hus.

Vel fremme ble vi møtt av Kjellfrid og Gunnbjørg Kvifte, to omstendige damer som viste oss rund. Vi fikk til og med en søsterkake i innflyttingsgave, bakt på lokalt bakeri, Gjerstadbakeren,  kjempegod! Jeg la igjen en skive brød til husnissen slik at han tar oss vel imot. Senere på dagen fikk vi besøk av en veninne som bor i Grimstad, men har slekt i Gjerstad. Det ble en liten fest til langt ut på natta, og nissen fikk også en knert.

Neste dag reiv vi en gammel provisorisk garasje bestående av planker og presenning. Det var ikke plass til Tyttebæra i den uansett, og den var veldig i veien midt på tunet.

Jeg måtte hjem igjen, mens Magnus fikk enda mer besøk senere den dagen, og de fikk ned en stor og fin kommode fra andre etasje – gjennom balkongen.